Nie chcem, ale muszem.

Dette innlegget dedikerer jeg til alle dere historie interesserte der ute, for dette skal nemlig handle om en mann med navn Lech Walesa.

Lech Walesa ble født 29. september 1943 i Popowo i Polen. Faren var en snekker og Lech ble født inn i en meget fattig familie. Der fikk han en streng katolsk oppdragelse. Han gikk på grunnskole og elektroteknisk yrkesskole nær Chalin og Lipno (to polske byer). Etter det gikk han inn i militæret der han nådde rangen Korporal, deretter prøvde han seg som bilmekaniker før han i 1967 flyttet til Gdansk der han ble elektriker ved leninverftet. Og det er her historien egentlig begynner, historien om kommunismens fall.

Vi hopper frem til 1970. Året da Lech Walesa var medlem av den illegale streikekomiteen ved Leninverftet. Dere må forstå at på denne tiden var streik veldig farlig for myndighetene og spesielt i sovjet, derfor var det forbudt. Streiken ble fort slått ned av politiet og over 80 arbeidere ble drept. På grunn av hans handlinger ble Lech arrester og dømt til ett år i fengsel for ”antisosial opptreden”.
Men Lech gav seg ikke og i 1976 samlet han inn underskrifter til et bønneskriv om opprettelsen av et minnesmerke til de drepte arbeiderne under streiken i 1970. Dette kostet ham jobben og han ble satt på en uformell svarteliste, noe som førte til at han ikke klarte å skaffe seg jobb. Dette var en meget uheldig situasjon for Lech som nå hadde både kone og 7 barn.
Til tross for mye motgang sto Lech Walesa på gjennom alt og i 1978 organiserte han, Andrzei Gwiazda og Aleksander Hall Pommerns frie fagforening. Og i 1979 ble han gjentatte ganger arrestert for engasjement i en ”antistatlig” organisasjon, men han ble frifunnet av rettsvesenet og ble løslatt i 1980 og fikk da lov til å gå tilbake til sitt tidligere arbeid ved Leninverftet.

14. August 1980 bryter det ut streik ved verftet og arbeiderne okkuperte området. Lech Walesa klatret etter eget utsagn over verftsmuren og ble streikens leder. Over hele landet brøt arbeidere ut i streik ut a solidaritet. Walesa forhandlet en avtale med verftet og etter noen dager sluttet streiken, men det ble dannet en streikekoordinasjonskomite som skulle anføre og støtte generalstreiker over hele landet. I september skrev de under på en avtale med den kommunistiske regjeringen som legaliserte frie fagforeninger. Streikekoordinasjonskomiteen legaliserte seg som solidaritet og Walesa ble formann. Det forble han til 1981 da polens stasminister utropte krigstilstand i Polen, da han og flere andre Solidaritet ledere og aktivister ble arrestert.
I 1983 bad Lech om å få lov til å vende tilbake til Leninverftet som elektriker, og selv om han offisielt skulle behandles som en vanlig arbeider, var han under husarrest frem til 1987.
I 1983 fikk Lech Walesa nobels fredspris, men han turte ikke å hente den selv i frykt for å bli utestengt fra landet så kona måtte hente den. Nobelprisen ble sett på som en anerkjennelse av det polske folks ikke-voldelige kamp mot kommunistregimet. Pris pengene gikk til utvikling av polens jordbruk.
Selv om Lech offisielt bare var formann i solidaritet spillte han en viktig rolle I politikken. I 1989 overtalte han ledere av tidligere kommunistvennlige parti til å danne en ikke kommunistisk koalisjonsregjerning. Den første ikke kommunist regjeringen i de kommunistiske østblokk landene. Parlamentet valgte den første ikke kommunistiske polske statsministeren på over 40 år.
Etter parlaments valget I 1989 var Walesa meget skuffet over mange av sine tidligere kollegaer sin motvillighet til å styre sammen med tidligere kommunister. Han bestemte seg for å stille som president under slagordet ” jeg vil ikke, men jeg har ikke noe valg” og 9. desember 1990, vant han og ble den første demokratisk valgte presidenten i Polen. I 1993 grunnla han sitt eget politiske parti ” Bezpartyjny Blok Wspierania Reform”
Gjennom sitt presidentskap hjalp han polen gjennom en overgang fra den kommunistiske planøkonomien til en markedsøkonomi og han forhandlet frem en avtale om tilbaketrekning av sovjetiske tropper fra polsk jord. Han støttet Polens medlemskap både i NATO og i EU.
Han har vunnet utrolig mange priser og jeg har rett og slett ikke plass til å ramse opp alt. Han var en flink leder, selv om han hadde mange ting han kan kritiseres for.
Grunnen til at jeg velger å skrive om han er at han nå overveier å vende tilbake til politikken. Etter flyulykken som drepte hele polens elite sier han seg villig til å vende tilbake visst fedrelandet trenger ham, men han ønsker ikke selv å ta initiativet.
Jeg mener at det hadde vært kjempe bra visst han vendte tilbake. Han var en meget flink og sterk leder og det er nettopp det Polen trenger nå.
Så jeg vil atter en gang gi min dypeste sympati til Polen i sin sorg, og jeg håper at Lech vender til bake der han hører hjemme nå som landet trenger ham.

dftba and best wishes