Musings om fremtiden

Fremtiden. Er jeg den eneste som synes det er litt stort å overveldende? For min del synes jeg at det er umåtelig vanskelig å egentlig ta inn over seg hva det vil si.
10 år fra nå aner jeg ikke hvor jeg er eller hva jeg gjør. Jeg kan godt være død for alt jeg vet. Bare fordi at vi bor i Norge og at vi er veldig heldige betyr ikke det at vi er garantert å leve til vi er 80. Det er utrolig mye som truer med å ta knekken på oss før det. Når folk sier sånt så pleier det som regel å være etterfulgt av Karpe Diem! Du lever bare en gang! Men hvor lett er det?
Det er en veldig fin tanke.. gjør som du vil for du lever bare en gang og du kan dø i morgen. Men hva visst du ikke gjør det? visst du ikke dør i morgen, så vil det lønne seg at du gjorde matte leksene i dag, at du gikk på jobb, eller at du sparte de pengene isteden for å sløse de bort på litt midlertidig glede i dag.
Å leve etter det prinsipper blir vanskelig når du jobber en tung jobb fra 9 til 4/5 hver dag, kommer hjem og må lage mat, kanskje sette på en klesvask og så er helt utslitt etterpå. Da er det veldig vanskelig å reise seg og gå ut å danse eller synge i regnet.
Selvfølgelig finnes det andre dager også. Dager med overskudd når du reier på tivoli eller sitter ute å griller i fin været og tenker at hver dag burde vært slik. Men jeg tror at for flesteparten av oss er det mest av den første typen dager. De lange der du gjerne vil være ute i solen, men vet at det vil du angre på i morgen når du må ta opp igjen alt det du ikke gjør i dag. Og visst du er sikker på at døden venter rett rundt hjørnet så er det jo greit, da kan du springe ut og nyte dagen, men de fleste dager venter det bare en ny morgen dag.
Nye ting som må gjøres, nye utfordringer å takle, og du glemmer de små tingene.
Du glemmer å stoppe å lukte på rosene. For det er faktisk andre ting å tenke på. Jeg sier ikke at livet mitt er kjip, det er langt i fra sannheten, men jeg sier at Hakuna Matata er vanskeligere i virkeligheten enn på film, og det er mye enklere sagt enn gjort. Dagene snegler seg forbi, samtidig som de raser av gårde og vips så er fremtiden der. Det er da du angrer på at du ikke gjorde det du ville når du hadde muligheten, men hadde du egentlig muligheten? Eller hadde du en illusjon av muligheten. For meg så er det mangel på tid og penger som gjør at jeg ikke gjør de store tingene, men herregud så kjekt jeg har det allikevel! Og nå har jeg jo plenty med tid, selv om jeg ikke vet hva som står bak neste hjørnet. Jeg skal ta bussen hjem fra jobb i dag. Den kan kræsje.. Jeg skal ut å fly senere i sommer, det kan styrte. Jeg kan får kreft, eller jeg kan få hjerte stans. Det er mange farer.. Men jeg klarer ikke helt å tenke på det. Så jeg velger å se 80 som et mål, si at jeg har plenty tid igjen og prøve å få tid og penger til det jeg kan, samtidig som jeg planlegger for en ny morgendag. Hva ellers kan jeg gjøre?