Livet og døden og slikt

I dag vil jeg snakke om død. Jeg vet at det kanskje ikke er verdens hyggeligste tema, men det er viktig det også. Hva er døden? Når du dør, da er du borte. Da forsvinner det et liv fra planeten. Du vil aldri komme tilbake. Ett sekund er du der, det neste er du ikke. Det er kanskje mennesker rundt deg som savner deg. Kanskje de har det vanskelig. Men livet går videre. Slik er det bare. Life is a bitch, and then you die.

Jeg har fått et spørsmål som jeg skal prøve å komme med min mening om. Kan en 6åring forstå hva døden er for noe? Er han i stand til å drepe? Og kan vi kalle ham en drapsmann? Det første jeg tenker her er: ”Forstår noen av oss hva døden er?” er det noen som vet hva det er, hva som skjer? Kan vi noensinne vite? Og er det meningen at vi skal?

Når du snakker med 6åringer så merker du fort at det har et litt annet syn på verden. Det er greit. Verden er en stor plass, og det er vanskelig å få hodet sitt rundt alt. Jeg har hatt 18 år på meg og jeg fatter det fremdeles ikke. Hvordan skal jeg kunne forlange at en 6åring skal ha peiling? Tingen med 6åringer er at det kan kanskje vite at ja, det er noe som heter død og ja de som dør forsvinner, men det er noe annet å kunne det en å forstå at døden er noe som kan hende med meg, noe som kan hende med hvem som helst, og at når det hender så er det ingenting de kan gjøre med det og det kan aldri fikses. Er dette noe du kan klare å begripe? En dag skal du slutte å eksistere. Kan du fatte det? En dag er alt borte. Alle dine minner, alle dine tanker, alle dine hemmeligheter. Alt du noensinne har gjort er borte. Greit nok, den første tiden vil du bli savnet og husket, men det går over. Etter noen år er savnet kanskje minket litt. Etter noen tiår er det enda lettere å leve. Etter 100 år vil det ikke være noen igjen som kjente deg. Etter 250år vil du være glemt. Da vil du være borte for all evighet. Er dette noe du klarer å fatte inni hodet ditt? Jeg tror nemlig ikke det. Jeg tror at du tar feil visst du her svarer ja. Jeg tror ikke at dette er noe vi som mennesker kan klare å forstå, og jeg tror heller ikke at det er meningen at vi skal.

Tilbake til 6åringen. Er han i stand til å drepe? Med vilje? Bestemme seg for å drepe noen? Nei. Det tror jeg ikke. Ikke i den forstand jeg tenker på. Jeg tror ikke at en 6åring som dreper noen andre vil forstå at nå vil jeg ta livet til denne personen. Jeg vil at han/hun skal forsvinne fra jordens overflate for alltid. Det tror jeg ikke at en 6åring kan gjøre. Jeg tror heller ikke at en 6åring kan fatte begrepet alltid, eller begrepet aldri. Visst jeg sier at noen ALDRI kommer tilbake, vil en 6åring kanskje spørre: ”er det lenge til?” En 6åring har bare levd i 6år. Han kan huske maks 3år av sitt liv. Hvordan skal han kunne begripe ting som 10, 30, 50, 100 år? Det kan han ikke.

Mennesker utvikler seg gjennom hele livet, men de har visse sensitive perioder der de forandrer seg spesielt mye og er spesielt mottakelig for ytre stimuli. Det vil si at det som skjer med deg som 6åring vil påvirke deg mer en om det hadde hendt når du var 30. Så når jeg tenker på denne 6åringen tenker jeg ”Å nei! Hva skjer nå?” Et drap påvirker mange mennesker. Det påvirker jo offeret som aldri mer vil få gjøre noe som helst. Aldri le, aldri gråte, aldri kjenne solen mot huden. Det påvirker de pårørende som mister noen de er glad i. De vil aldri mer få klemme denne trøste, aldri snakke med ham/henne og aldri kunne ta denne personen i armene sine og gi ham/henne en klem. Det påvirker eventuelle personer som var i nærheten. Kunne jeg ha gjort noe? Hva var det egentlig som hendte? Var det min feil? Det påvirker familien til gjerningsmannen. Skulle jeg ha sett tegnene? Var det noe jeg kunne ha gjort? Var det min feil? Men det som mange glemmer er at det påvirker gjerningsmannen. Visst du må vokse opp med vissheten om at du har tatt et annet menneskes liv så må det naturligvis gjøre noe med deg. Jeg vet ikke om du har lest Harry Potter, men der sier de at du river løs en bit fra sjelen din når du dreper noen. Jeg tror de er inne på noe. Jeg tror ikke at det finnes gode og onde mennesker i verden, og jeg tror at de som dreper noen vil få spor i sjelen sin. Noen er kanskje flinkere til å skjule det enn andre, men jeg tror at alle vil få spor. Men tenk dere sporene på denne 6åringen som er inne i en sensitiv periode i sin psykologiske utvikling. Hvordan vil dette påvirke ham? Jeg mener at barn som dreper ALDRI fortjener straff, men hjelp. Barnet er uansett nødt til å leve med straffen som er å vite hva han har gjort for resten av livet. Det er lenge. Uansett, visst det var et uhell, så bør de ikke straffes uansett for det var ikke deres feil, men visst det var med vilje (så mye som det kan ha vært med vilje i den alderen) så må det jo ha vært noe ”galt” med barnet til å begynne med? (jeg skriver galt i hermetegn for at jeg mener at det ikke kan være noe galt med mennesker. De kan ha problemer, men det ikke noe galt med dem for det.) Barnet trenger oppfølgning, og det trenger hjelp. Jeg synes at politi og helsesystemet i Norge ikke er bra nokk. Vi trenger en opprydning i begge. Under begrepet helse legger jeg også det ordet som ofte blir glemt. Psykisk helse. Jeg mener at vi er altfor dårlige til å gi hjelp til dem som trenger det, og at de som får hjelp sjelden får god nok hjelp. Men dette var ikke et innlegg som skulle handle om mine meninger om psykisk helse. Dette var om døden. Og nå har jeg komt til det tredje spørsmålet jeg stilte meg selv lengre oppe (jeg vedder på at jeg har bablet så mye at du ikke husker det) kan vi kalle ham en drapsmann? Ja. Nei. Jeg vet ikke. Kan vi? Gud det er et vanskelig spørsmål. Han drepte jo noen så han er jo en drapsmann. Men drepte han noen? Kan en 6åring drepe noen? Jeg svarte vell aldri egentlig på det spørsmålet heller gjorde jeg. Crap, jeg burde ikke ha stilt meg selv konkrete spørsmål, da må jeg jo svare. Jeg tror jeg mer eller mindre svarte nei, men hva betyr det. Et menneske endte jo opp som død i dette scenarioet mitt. Og vi tror at det er 6åringen som drepte. Vet vi det? Vi sier at vi gjør det for dette innlegget sin skyld. Så da har vi ett dødt menneske og ett menneske som har skylden. Høres ikke det enkelt ut? Skulle nesten ønske at det var det. Skulle av og til ønske at verden var svart/hvit. At alle var enten snille eller slemme. At noe var enten riktig eller galt. Ville ikke alt vært lettere uten noe i mellom? Nei nå babler jeg i vei igjen uten å svare på noe som helst. Jeg tror at svaret på spørsmål 3 er alle. Ja han er en drapsmann, men han er ikke det. Hjalp det? Nei. Jeg er uenig med meg selv. Kanskje ikke spørsmålet er ”er han en drapsmann” men heller ”er det RIKTIG å kalle ham en drapsmann?” ja. Jeg tror det er bedre. Og jeg tror at ikke heller her er det et fasitsvar. Jeg tror at det er opp til vær enkelt sak. Kanskje…. Men jeg synes også at så små barn må beskyttes uansett. Barn er skjøre og det er aldri deres feil. Et barn er det samfunnet former det til å være, og det er samfunnet som må ta skylden når en sånn tragedie finner sted. Jeg tror at det er viktig å huske det. Jeg tror at vi skal være litt forsiktig med hvilke merkelapper vi putter på folk uansett. Enten det er smart, dum, flink, snill, slem, eller drapsmann. Alt må overveies, og kanskje er det like greit å la være noen ganger.

Jeg tror ikke at dette innlegget endte opp med egentlig å havne kun om død alikevel, og livet er vel knapt nok nevnt, men jeg tror allikevel at jeg kan klare å finne noen moraler inni her. Ta vare på barn. Ikke vær for rask med å dømme folk. Tenk grundig over ting. Oooog… ja, det finnes sikkert mer, men jeg husker det ikke slik i farten.

Jeg har bestemt meg for å poste dette innlegget uredigert. Her kan dere se min tankegang slik den hendte. Her mot sier jeg kanskje meg selv, og jeg endrer kanskje meninger etter hvert, det vet jeg ikke for jeg skal ikke lese gjennom den før den er på siden. Huff. Jeg vil gjerne ha kommentarer for jeg aner ikke hva som blir av dette, og jeg aner ikke hva jeg synes selv engang.

Til nestegang dftba and best wishes.